13.7.07

Oktoberrosa 2007

I år skal jeg delta på Oktoberrosa. Hvorfor det? Det er viktig å engasjere seg i kampen mot brystkreft og kreft i alle fasonger. Det er fler og fler som blir syke og dette må stoppes om det er muig. Under skal jeg fortelle min historie og forhold til kreft og brystkreft.

I mars 2004 ble pappa syk. Han fikk gulsot og ble senere diagnostisert med bukspyttkjertelkreft. En krefttype som svigermor hadde dødd av bare et par år tidligere, så vi visste omfanget av denne type diagnose. På samme tid, bare med noen ukers mellomrom så oppdager min søster en klump i det ene brystet. Hun får mamografi etter en stund og 4. mai 2004 får hun diagnosen brystkreft. Denne dagen husker vi godt da pappa nettopp var kommet ut fra sykehuset etter kreftoperasjon og vi var alle samlet for å feire bursdagen hans denne dagen. Min søster var på denne tiden 32 år gammel og hadde to små barn på 2,5 og 4 måneder. Etter dette kommer det mye tanker og følelser. Det virker som om verden har spist oss, tygget godt og spyttet oss ut igjen. Det virker helt uvirkerlig alt sammen. Tanken går mest til pappa, for det er jo hans krefttype som er alvorligst. "Alle" blir jo frisk av brystkreft. Det er meningene og støtten vi møter hos mennesker rundt oss også. Men det var også mine tanker veldig lenge. I midten av mai blir min søster operert. Hun fjerner det ene brystet og en god del kjertler under ene armen. Og da skal det jo "gå over", tenker jeg. Nå er jo kreften borte, siden puppen er borte. Men dette viser seg å være helt feil. Veldig feil!

Tiden går og vi går konstant med venting på beskjeder fra sykehuset om resultater på de siste blodprøvene og vevsprøvene. Det er en utrolig slitsom tid. I juni merker min søster et trykk i leverområdet. Dette viser seg "selvsagt" å være spreding. Alt ble plutselig så utrolig alvorlig. Det er mye som er borte fra hukommelsen min fra 2004 og utover. Det som sitter igjen er den evinnelige ventingen. Hele tiden venting... Samtidig som min søster var syk, så var jo også pappa syk. Han ble ikke kvitt kreften ved operasjonen sin og måtte også igjennom cellegift og prøver og alt mulig. Cellegift ja. Det hendte jo også at pappa og BigSis satt sammen og fikk cellegift. helt sprøtt egentlig.

I mai 2005 skulle jeg gifte meg, og detaljer blir ikke lenger viktig. Det eneste som egentlig betydde noe var at pappa og BigSis var i form til å feire med oss. Det så skummelt ut til tider. Vi var aldri helt sikre på om de kom til å leve så lenge at de kom til å være der. Men nå gikk det bra frem til den dagen. Pappa fulgte meg ned kirkegulvet og min søster var der sammen med oss. Det var stort!

Men så kom nedturene. I oktober 05 døde pappa. Det var tøft ja. Pappa var borte. Det var trist og tungt, men samtidig så var noe over. Hans del av venting og tøffe dager var over også. men samtidig hadde vi min søster. Hun var jo her fortsatt og var fortsatt syk. kreften spredte seg videre til andre deler av kroppen. Hun hadde i løpet av sin sykdomsperiode kreftspredning på forskjellige steder. Lever, lunger, lymfekjertler, hjerne og skjelett. Dette er det jeg husker, kanskje det var fler steder, men det betyr ikke noe. I mars 06 døde hun. For meg var det nok uventet. Jeg vet det høres rart ut. Det kan jo ikke være uventet når hun var så syk og behandlinge ikke kunne hjelpe lengre. Men for meg var det uventet. Hun skulle ikke dø. Jeg kunne ikke leve uten søsteren min. Det er fortsatt helt uvirkelig. Jeg er 28 år, og har mistet min far og min søster i kreft. Igjen sitter vi tre personer, min mor, min bror og meg. Det er veldig rart. BigSis fikk vite at jeg var gravid igjen, men hun fikk aldri vite at det var tvillinger. Det hadde vært så kjekt om hun hadde vært her fortsatt, tatt del i livet vårt. Men sånn er det ikke og det er jo bare noe vi må leve med. Og det gjør vi. Dagene fortsetter og livet går videre.

Vi var ikke av de heldige som har familiemedlemmer som overlevde kreften, men det hindrer meg ikke i å ønske at andre skal overleve. Men jeg skal heller ikke nekte for at jeg har vært bitter til tider. Bitter mot alle de som overlever, alle solskinnshistoriene og alle tankene om at brystkreft ikke er farlig. Men samtidig så tenker jeg at ingen må få oppleve det vi har opplevd de siste årene. Det unner jeg ikke min verste fiende. Derfor deltar jeg i Oktoberrosa-07.

Hvis dere vil lese om min søsters tanker og handlinger i sykdomsperioden, så har hun skrevet dagbok på Kvinneguiden.no. Der har hun nicket CarpeDiem. Hun var også med i KK i deres rosa sløyfe aksjon i 2005.

Min søster og meg på min støre dag 21. mai. 2005

17 kommentarer:

lise sa...

Det er en usigelig trist historie, og en viktig påminning om at kreft og annen faenskap kan ramme oss alle.

Elisabeth sa...

En sterk historie som uten tvil gjør noe med meg - og sikkert med alle andre som leser dette også .... Det er viktig å gjøre noe, kreft rammer stort sett alle, direkte eller via familiemedlemmer. Takk for at du står frem og setter navn på statistikken, tror det gjør flere bevisste på alvoret....

Erica sa...

Huff.... Kan ikke annet enn å si at jeg felte et par tårer over denne historien.

Virtuella sa...

Kreft er no skikkelig faenskap. Mer er det ikke å si om det. Det gjør meg vondt å lese om hvor hardt dere har blitt rammet.

Klem fra meg.

mreteveian sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
mreteveian sa...

Tusen takk for at du engasjerer deg og vil dele virkelighetens realisme med oss. Klumpen sitter langt opp i halsen og bak øynene sprenger tårene, - det er hardt å minste de man er glad i. Jeg har mistet en til kreften og er redd for en til i disse dager. Din histore gav meg mye mot til å leve med dem mens vi har våre nære her.
I okotberrosabloggen ligger bloggerknappen til deg :-)
(Forrige innlegg redigert for å legge til litt tekst)

Dyveke sa...

En sterk historie, og en viktig aksjon der vi alle heldigvis kan bidra litt.
Jeg har dessverre også flere familiemedlemmer som ikke endte blant solskinnshistoriene, men ikke så nært som ei søster. Det er vondt, urettferdig og rett og slett forjævlig!

Felisi sa...

Fryktelig trist lesning... Hadde ikke tenkt å være med på Oktoberrosa i år, men nå har jeg ombestemt meg!

En stor klem til deg og dine!

Synne sa...

En gripende historie!

har ikke ord, vil bare gi deg en STOR KLEM

Håper vi sees snart

Klemz Synne

Anne-Ruth sa...

Takk for at du deler en så personlig erfaring med oss, tårene siler her! Skvisegod klem til deg fra meg!

ohelene sa...

Så tøffe tider du har hatt (og sikkert har enno). Sjølv har vi ikkje hatt kreften heilt nær oss og dei som vi kjenner som har måtta gjennom det har som eg skriv komme gjennom det. Eg vil òg prøve å støtte aksjonen om ikkje på landsbasis så iallefall lokalt som i fjor.

Elisabeth Augusta sa...

det er vanvittig sterk lesning, dette. takk for at du deler.

Vivi sa...

Dette var trist lesning som setter følelsene i sving. Jeg kjenner jo historien din, men det er alltid sterkt å lese det "på trykk". Stor klem til deg fra meg.

irenetur sa...

sterk lesing det her, Kiwa. kan ikke i min villeste fantasi forestille meg hva du har gått gjennom. klemmer fra meg

Merete sa...

Dette var sterkt Kiwa! Hva du har vært gjennom!
Vi sses snart! Klem fra Merete

Lena sa...

Nå fikk jeg vondt inni meg, finner ikke de rette ordene her, tårene triller og jeg føler så inderlig med deg og dere.*klemmer*

Anlen sa...

Dette var ei sterk historie! Livet er tøft, og fryktelig urettferdig. Takk for at du fortel om det du har opplevd!